Fleske-Lars – røveren som forsvant inn i Krokskogen

Dypt inne på Krokskogen, mellom gamle seterveier, mørke granskoger og små vann, finnes det fortsatt spor etter en mann som i sin egen tid var fryktet av bønder og budeier. Han het egentlig Jan. Men for ettertiden skulle han bli kjent som Fleske-Lars.

Historien om ham er en av de mer særpregede fortellingene fra Ringerike og Krokskogen. Den handler om fattigdom, kriminalitet, flukt og et liv på utsiden av samfunnet. Men den handler også om en tid da skogen var stor, mørk og vanskelig å kontrollere – og hvor en mann som kjente skogen godt, kunne forsvinne nesten sporløst.

Krokskogen på 1800-tallet

På første halvdel av 1800-tallet var Krokskogen et helt annet landskap enn i dag. Det fantes ingen merkede turstier, skiløyper eller hytter slik vi kjenner dem. Skogen var arbeidsplass, ferdselsåre og livsgrunnlag for menneskene rundt den.

Setrene var en viktig del av livet. Om sommeren flyttet budeiene og dyrene opp i skogen, og melk, smør, ost og kjøtt ble produsert på setrene. Nede i bygdene sto stabburene fulle av vinterforsyninger.

For en mann som levde på flukt, representerte dette en mulighet.

Om sommeren kunne han finne mat på setrene. Om vinteren, når setrene sto tomme, måtte han ned mot bygdene. Da var det særlig stabburene som kunne friste.

Det var nettopp maten som skal ha gitt Jan tilnavnet Fleske-Lars.

Mannen som het Jan

De gamle fortellingene forteller at Fleske-Lars egentlig het Jan. Det er imidlertid vanskelig å skille det som er sikkert historisk, fra det som senere er blitt fortalt fra generasjon til generasjon.

Reidar Holtvedt samlet på 1940- og 1950-tallet inn historier fra gamle ringerikinger og sørkedøler. Fortellingene om Fleske-Lars ble senere publisert i Historier fra Krokskauen. Der fortelles det at han var en beryktet tyv som holdt seg i skogen i mange år.

Noen historier forteller at han hadde svensk bakgrunn. Andre forteller at han hadde vært straffange og hadde rømt fra fangenskap. En annen lokalhistorisk framstilling beskriver hvordan Jan skal ha vært straffange på Øverland gård i Bærum og rømt etter å ha filt av lenkene sine.

Det er vanskelig å fastslå hvor mye av denne historien som kan dokumenteres sikkert. Men fortellingen om Jan som rømling og skogsmann har fått en sterk plass i den lokale tradisjonen.

Syv år i skogen

Det mest kjente trekket ved historien er at Fleske-Lars skal ha levd i Krokskogen i omkring syv år.

Tilholdsstedet hans skal blant annet ha vært et lite hulrom under noen store kampesteiner ved Nautsundkollen, ikke langt fra Spålen. I dag kjenner mange stedet som Janhula – Fleske-Lars’ vinterhule.

Det er ikke en hule i vanlig forstand. Det er snarere en sprekk eller et lite rom som har oppstått mellom store steiner. For en mann som ønsket å holde seg skjult, kunne likevel dette være et utmerket gjemmested. Inngangen vender bort fra den gamle ferdselsveien, og en tilfeldig forbipasserende ville lett kunne gå forbi uten å oppdage den.

Tenk deg å tilbringe en vinter der.

Uten ovn. Uten ordentlig seng. Uten annet enn det man kunne finne eller stjele.

Når snøen la seg over Krokskogen og temperaturen sank langt under frysepunktet, må livet ha vært brutalt.

Flesk fra stabburene

Fleske-Lars skal først og fremst ha stjålet mat.

Om sommeren var det setrene som var målet. Melk, smør, ost og kjøtt var verdifull kost for en mann som levde alene i skogen.

Om vinteren måtte han søke ned mot gårdene.

Da var stabburene særlig interessante.

På denne tiden var stabburet selve matlageret på mange gårder. Her ble kjøtt, flesk, korn og andre matvarer oppbevart gjennom vinteren. For en fattig og etterlyst mann kunne et stabbur inneholde forskjellen mellom sult og overlevelse.

Det var derfor folk begynte å forbinde Jan med flesk – og navnet Fleske-Lars festet seg.

En av fortellingene hevder til og med at han en gang klarte å tømme et helt stabbur.

Ikke bare en tyv

Det finnes også en annen side ved fortellingene om Fleske-Lars.

Han skal ha vært dyktig til å arbeide med tre. Han kunne dreie kopper og boller, og skal ha solgt eller byttet disse på gårdene og plassene i området. Han skal også ha livnært seg av jakt, fiske og det skogen ellers kunne gi.

Dermed blir bildet av Fleske-Lars mer nyansert.

Han var utvilsomt en tyv i fortellingene, men han var også en mann som måtte finne måter å overleve på i en tid hvor det sosiale sikkerhetsnettet var svært begrenset.

For mennesker som sto utenfor det vanlige samfunnet, kunne skogen være både skjulested og matfat.

En røver i en enorm skog

Det er lett å romantisere historien om Fleske-Lars i dag.

Når vi går på tur i Krokskogen, oppleves skogen som fredelig. Vi går med moderne klær, kart, GPS, telefon og mat i sekken. Vi vet hvor nærmeste vei ligger.

For Fleske-Lars var skogen noe helt annet.

Krokskogen var enorm.

Det fantes få mennesker, få veier og lange avstander mellom gårdene. Skulle lensmannen eller andre forsøke å finne en mann som hadde gjemt seg inne på skauen, kunne han få store problemer.

Fleske-Lars kjente skogen.

Han visste hvor han kunne gjemme seg. Han visste hvor det fantes setre. Han kjente ferdselsveiene og kunne bevege seg gjennom terrenget uten å bli sett.

Skogen var hans beskyttelse.

Jakten på Fleske-Lars

Til slutt skal imidlertid også denne tilværelsen ha fått en slutt.

En lokal tradisjon forteller at folk fra Langlia i Nordmarka til slutt fikk tak i ham og overleverte ham til lensmannen på Ringerike. Etter dette forsvinner Fleske-Lars ut av de lokale fortellingene.

Hva som faktisk skjedde med ham videre, er langt mindre klart.

Og kanskje er det nettopp dette som har gjort historien så levende.

For mens andre forbrytere har etterlatt seg rettsdokumenter, fengselsprotokoller og tydelige spor, har Fleske-Lars i stor grad blitt værende i fortellingene.

Janhula – minnet som ble igjen

I dag kan man fortsatt oppsøke stedet hvor tradisjonen sier at Fleske-Lars holdt til.

Janhula ligger ved Nautsundkollen, nord for Spålen. DNT Ringerike har også omtalt stedet som vinterhula til Fleske-Lars, og hula har gjennom årene vært et kjent turmål for folk som er interessert i Krokskogens historie.

Det spesielle er at stedet ikke ser særlig imponerende ut.

Det er ingen stor grotte.

Ingen steinborg.

Ingen skjult skatt.

Bare noen enorme kampesteiner og et mørkt hulrom.

Men når man vet historien, forandrer stedet karakter.

Plutselig er ikke dette bare steiner i skogen.

Det blir restene av et hjem.

Et hjem for en mann som levde på siden av samfunnet for nesten to hundre år siden.

En historie mellom fakta og sagn

Historien om Fleske-Lars bør kanskje ikke fortelles som om alle detaljene er sikkert dokumentert. Mye av materialet bygger på muntlige fortellinger som ble samlet inn mer enn hundre år etter at hendelsene skal ha funnet sted.

Samtidig er historien så godt forankret i lokal tradisjon at den har fått en egen plass i Krokskogens kulturhistorie.

Heftet Ringerike har skrevet om Fleske-Lars, og Reidar Holtvedts samlinger viser hvordan historien ble fortalt blant eldre mennesker i Ringerike og Sørkedalen.

Det er kanskje derfor den fortsatt lever.

For Krokskogen består ikke bare av vann, åser og trær.

Den består også av menneskene som har gått gjennom den.

Seterjentene.

Tømmerhoggerne.

Jegerne.

Fangstmennene.

Rømlingene.

Og Fleske-Lars.

Når skogen blir stille

I dag kan en turgåer gå over Nautsundkollen uten å vite at han passerer et sted hvor en mann skal ha levd i skjul i årevis.

Det er kanskje det vakreste med slike historier.

De ligger skjult.

Under steinene.

Langs gamle stier.

I navn som Janhula.

Og i fortellinger som har blitt fortalt videre fra gamle ringerikinger til nye generasjoner.

Så neste gang du går gjennom Krokskogen og passerer Nautsundkollen, kan du stoppe et øyeblikk.

Se inn mellom kampesteinene.

Tenk deg vinteren på 1830-tallet.

Snøen som ligger meterhøy.

Røyken som ikke må synes.

En mann som lytter etter lyden av folk på stien.

Kanskje var det her Fleske-Lars satt.

En ensom mann i en mørk steinhule, med hele Krokskogen som sitt hjem.

Og kanskje var det nettopp derfor han klarte å holde seg skjult så lenge.

For i Krokskogen var det den som kjente skogen, som kunne forsvinne.