Elsrudkollen – sagn og eventyr

Du har sikkert sett på Elsrudkollen, den merkante klippen på vestsiden av Sperillen på vei oppover til fjellet. Den har en nærmest magisk tiltrekning. Med alle historiene og sagnene fra Elsurdkollen, er det kanskje ikke så rart. Turen over Elsrudkollen gir en fantastisk utsikt ut over Sperrillen, og en utrolig flott natur.

TURBESKRIVELSE

Turen er forholdsvis veldig grei. Velger man å gå hele runden, så er den ca. 9 km. Men man kan jo velge å bare gå opp til utsiktspunktet på toppen av Elsrudkollen, og så gå samme vei tilbake. Da blir turen knappe 6 km. Men jeg anbefaler virkelig alle til å prøve å gå hele runden, for stien og skogen er nesten litt Ringenes Herre-aktig. Eventyrlig og spennende rett og slett.

Utgangspunktet for turen er Brøttet ved Skarrudsetra. (Trykk her for få veibeskrivelse til utgangspunktet) Det er ca. 1 times kjøretur fra Hønefoss. Allerede ved utgangspunktet, får man en fin utsikt med fossefall ned mot Sperillen. Man befinner seg da mellom Skarrudkollen og Elsrudkollen.

Snur du deg, ser du oppover mot Vikerfjell, og du vil umidelbart se stien som tar av fra veien opp til venstre. Denne stien skal du følge.

Turen er i utgangspunktet veldig enkel. Men i starten så er det litt å passe på. Stien tar deg opp til noen hytter etter et par hundre meter. Der følger du veien og holder så to ganger til venstre for å komme opp til der stien begynner. Når du først kommer inn på den blåmerkede stien, er det veldig enkelt. Da er det bare å følge den til toppen. Veien rundt videre er også veldig enkel å følge. Det er god merking hele veien rundt.

20. september 2019 06:34
  • Distance Instructions
Label

Elsrudkollen

Sagn og Eventyr

Ifølge Wikipedia kunne huldra lokke mannfolk til seg, og i noen sagn giftet huldra, som er vakker, men har kuhale, seg inn i menneskeslekta. Huldrefolk kunne også stjele barn og bytte dem ut med sine egne. Barn fra huldrefolket ble kalt bytinger.

Denne historien er fra 1720. Da sagnet om gjeterjenta som ble bergtatt, ble kjent, ble det innkalt til domsmøte hos fogden der lensmann Must var til stede. Protokollen fra møtet har Ringerike Museum tatt vare på.

Kirkeklokka som ble brukt til å ringe den bergtatte jenta ut av fjellet, var den minste kirkeklokka som finnes i Hedalen stavkirke. Folk trodde at denne klokka hadde spesielle egenskaper.

Her kommer en kortversjon av det som ble fortalt på domsmøtet i 1720.

Gjetergjenta som ble bergtatt

En dag i juli i 1720 var gjeterjenta Astrid Olsdatter Elsrud, 15 år, som vanlig ute for å gjete fe ved Skarrud gård i Vestre Ådal i Ringerike. Litt ut på ettermiddagen hørte hun et lydspill. Mens hun lyttet til musikken, kom en mann som hadde samme svarte klær som Nils Olsen Skarrud, husbonden hun var i tjeneste hos.

Mannen bad Astrid kaste kniven hun hadde med seg, i ei steinrøys. Han ville også ha henne med for å høre på lydspillet. Da de hadde gått et kort stykke, møtte de fire menn som var kledd i røde trøyer, svarte bukser, blå strømper, svarte sko med spenner og svarte, runde luer. Alle hadde gult hår.

Plutselig stod alle i fjellet der musikken kom fra. Én av de første hun møtte der, var en prest som bad Astrid drikke av et sølvbeger, men gjeterjenta nektet som presten sa.
Snart dukket prestekona opp, og hun ville servere både lefsekling og drikke, men Astrid tok ikke til seg noe. Prestefrua presenterte deretter sine pent pyntede døtre. Disse lovet Astrid like pene klær og smykker som de hadde om hun ville bli hos dem.

Også prestekonas ti sønner kom fram, og hun sa at Astrid kunne få den hun ville av sønnene til mann om gjeterjenta ville bli hos dem. Men Astrid ville verken spise, drikke eller gjøre noe av det hun ble bedt om å foreta seg.

Nå var det prestefruas mor sin tur til å prøve. «Drikk din galning», sa hun og forsøkte å tvinge Astrid til å drikke fra et sølvkrus, men Astrid holdt sin munn lukket. Flere slektninger av Astrid dukket opp. De ville også prøve å få henne til å spise og drikke, men Astrid stod imot.

Snart ble det holdt bryllup i berget, og brudefølget utbrøt: – Å, om du kunne bli hos oss! En tykkfallen mann kom med et rødt beger til Astrid og sa at om hun ville drikke av det, skulle hun straks glemme sin mor og sin far. Han ville også at hun skulle få på seg penere klær og smykker, men Astrid rørte ikke noe av det de bød henne, og det kom ikke et ord fra hennes munn.

Nå ble det bryllup der over 100 gjester var til stede. Mye god mat ble servert, og vakker musikk ble framført. Astrid ble tilbudt penger fra brudeparet, men også dette nektet hun å ta imot. Dansen som fulgte etter måltidet, ville hun heller ikke være med på.

Plutselig hørte alle lyden av en stygg klokke. – De vil ha henne ut igjen, utbrøt prestefruen, som tok Astrid i armen. – Far ikke ille med henne, sa hun, – vi skal alltids få henne ut igjen. Straks etter ble Astrid båret ut gjennom den samme døren som hun hadde kommet inn. Hun ble satt på en liten, grønn flekk i nærheten av gården hun tjente på. Prestekona bad Astrid bli sittende og løp bort.

Astrid kunne ikke fortelle hvor lenge hun ble sittende, men ved daggry neste dag kom en kar i rød trøye til henne og sa at om hun nå ville snakke, skulle hun slippe inn igjen i berget. Men så tok han Astrid i armene sine, bar henne til gjerdet ved gården og utbrøt:
– Løp nå, la meg se hvor fort du kan gå!

Astrid løp til gården, åpnet selv døra til stua og gikk inn. Der møtte hun matmora si og tjenestepika på gården. Av dem fikk den sultne og tørste gjetergjenta både mat og drikke. Astrid var utmattet og syk i åtte dager. Da hun ble frisk, fikk hun lov til å reise hjem til sine foreldre i 14 dager. Hun ville gå til nattverd i kirka, men ble nektet fordi hun først måtte få mer undervisning i kristendom.

Astrid sa også at de samme fire mennene som fulgte henne inn i berget, også var med da hun gikk til klokkeren for å få kristendomsopplæring. Dette kunne hun avlegge ed på.

Teodor Kittelsen - Bergtatt

På domsmøtet kunne Astrid fortelle at stedet hun hadde vært på, var svært stort, større enn kirken. Vegger og tak var slette, og det så ut som om de var laget i messing. På bordet lå det en blå silkeduk. Lys kom fra brennende lys i røde lysestaker og det som ble brent under skorsteinen. Når dørene ble åpnet, så det ut som om det var grønne enger utenfor berget.

I 1840 ble historien om Astrid Olsdatter Elsrud trykket og solgt for 4 skilling per eksemplar. Det hører med til historien at Henrik Wergeland ikke lot seg begeistre over dette.

«Hvordan kunne pressen kalle seg lysets port når de lot overtroen trenge gjennom den?» skrev han.